Publikum er ikke problemet – de er konsekvensen

Dette er en kommentar skrevet av redaktøren i Handballmagasinet. Teksten er ment som et bidrag til debatt om utviklingen av norsk topphåndball.

Norsk topphåndball har et tilbakevendende problem: tomme tribuner, presset økonomi og stadig flere frivillige som sliter seg ut. Når frustrasjonen blir stor nok, rettes pekefingeren ofte mot publikum. De kommer ikke. De bryr seg ikke. De er lite lojale.

Jeg mener dette er feil diagnose. Og som alle feil diagnoser leder den til feil behandling. Publikum er ikke problemet i norsk håndball. Publikum er konsekvensen.

Man bygger ikke business baklengs

I store deler av norsk topphåndball jobbes det etter en modell som aldri ville blitt akseptert i næringslivet. Man investerer tungt i sport – spillere, trenere og apparat – og håper at interesse, publikum og inntekter skal komme som en naturlig følge av det sportslige nivået.

Når dette ikke skjer, er det administrasjon, marked og kommunikasjon som kuttes først. Det er å bygge huset fra taket og ned.

Sport er en kostnad. Publikum er et marked. Og markedet må bearbeides før det kan forventes å betale.

En eliteseriekamp er ikke et ferdig produkt

En eliteseriekamp er ikke automatisk et attraktivt produkt. Den kan bli det, men da må noen forstå hvem man faktisk ønsker å nå, utvikle en kampdag som oppleves relevant, skape identitet og tilhørighet og jobbe systematisk med relasjon og vane.

Alt dette er administrativt og kommersielt arbeid – ikke sportslig.

Likevel er det nettopp disse funksjonene som ofte enten aldri blir bygget opp, eller som fjernes når økonomien blir presset. Resultatet er forutsigbart: Ingen jobber systematisk med publikum, og så undrer man seg over hvorfor de uteblir.

Frivillighet er ikke en forretningsmodell

Norsk håndball bæres i dag av enorm idealisme. Det er imponerende, men også risikabelt. Frivillige kan drifte kamper, skape miljø og stille opp for barna. Men frivillighet kan ikke forventes å erstatte profesjonell utvikling av marked, kommunikasjon og inntektsgrunnlag.

Når man forsøker å løse profesjonelle oppgaver med idealisme alene, skjer to ting: Resultatene uteblir, og folk blir slitne. Over tid forsvinner både energien og menneskene.

«Vi har ikke råd til administrasjon»

Dette er kanskje den mest brukte – og mest misforståtte – setningen i norsk idrett. I praksis betyr den ofte: Vi har ikke råd til å prioritere det som faktisk kan gi oss råd.

Mange klubber bruker millioner på sport, samtidig som hver hjemmekamp går i minus. Det er ikke et inntektsproblem. Det er et prioriteringsproblem. Administrasjon, marked og kommunikasjon er ikke luksus. Det er grunnmur.

Publikum kommer ikke av dårlig samvittighet

Folk kommer ikke på kamp fordi klubben sliter økonomisk, fordi styret jobber gratis, eller fordi noen mener de burde stille opp. Publikum kommer når de føler tilhørighet, når opplevelsen gir merverdi, når det blir en vane, og når klubben betyr noe i hverdagen deres.

Dette skjer ikke av seg selv. Det skjer fordi noen jobber målrettet og langsiktig med det.

Riktig rekkefølge er avgjørende

Skal norsk topphåndball bli mer bærekraftig, må vi tørre å snu rekkefølgen. Man må bygge administrasjon før ambisjon, marked før man ber om lojalitet, og produkt før man skylder på publikum.

Dette handler ikke om mindre sport. Det handler om å gjøre sporten mulig å finansiere – også i morgen.

Publikum er resultatet av valgene vi tar

Debatten om tomme tribuner blir for enkel når den ender med å kritisere publikum. Det er ikke publikum som har valgt struktur, prioriteringer eller organisering.

Hvis norsk håndball ønsker fulle tribuner, må den først ta ansvar for hvordan den presenterer seg, hvem den snakker til, og hva den faktisk tilbyr.

Publikum er ikke problemet.
De er resultatet av valgene vi tar.